Punkrock-nostalgi!!! Hør ny låt fra Taking Names!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Av Kamilla Kvamme

Det kommer mye god musikk fra byen mellom de syv fjell, og Taking Names (tidl. Fasit) er et friskt pust til den norske rockescenen med sin energiske rett-frem-punk. Med tydelige musikalske referanser fra band som Blink 182, Jimmy Eat World og Paramore – ble poppunkbandet dannet i 2015. Bak seg har de flere P3-listinger, de var en av finalistene i Urørtfinalen 2016 – og flere internasjonale musikkmagasiner har fått øynene opp for dem. Nå er de endelig ute med en ny singel.

«Bad Veins» er en energisk låt med rå og ærlige tekster og fengende melodier som jeg ser for meg vil få en del rotasjon på radio fremover.

Taking Names spiller på Fru Lundgren i Trondheim 11. mai og på Revolver i Oslo 12. mai.

Continue Reading

6 norske album som har fått for lite oppmerksomhet

a3652971606_10
Av Tåran Reindal

Det er mye bra musikk der ute i Norges land, og det kan fort bli så mye at trærne forsvinner i skogen (eller hvordan var det igjen?).

Flere ting kan være avgjørende for at band får oppmerksomhet og avspillinger ved en utgivelse. Det kan være om man har gode promotører, nettverk i bransjen, timing for utgivelse, hva som er trendy om dagen, om man får gode spillejobber (og faktisk spiller live) eller rene tilfeldigheter som avgjør om en god plate blir plukket opp. Det skjer stadig vekk at noen gir ut en skikkelig bra plate, uten at folk får det med seg. Flere av mine absolutte favorittalbum som jeg hører på igjen og igjen, er av norske artister og band som fikk ganske lite oppmerksomhet for sine utgivelser. Det er ikke godt å si hvorfor det ble sånn, men det gjør faktisk litt vondt å tenke på at folk ikke har fått med seg denne musikken som (jeg mener) det virkelig er verdt å høre på.

Her er 6 norske album som jeg elsker og mener har fått for lite oppmerksomhet:

 Pyke-Detox

Detox (2016) av Pyke

Denne platen har gått på repeat hos meg det siste året. Stikkordet for min kjærlighet er: harmonier! Wow, for noen melodier! Pyke har en sjelden evne til å kombinere det store og pompøse, med det nakne og enkle lydbildet. Denne platen må ha krevd enormt mye av paret som står bak, både når det gjelder sjelelig utlevering og arrangementene som er utrolig intense og sterke. Jeg har en stor forkjærlighet for sjangre som post-rock og indie, og dette er en herlig kombinasjon. Det er nesten helt umulig å velge seg ut en favorittlåt, for hver låt har et unikt budskap som er like sjelevrengende. Dette kommer til å stå som et av mine favorittalbum i lang tid, for det er så vakkert. Virkelig vakkert.

a3652971606_10

 Solar Wind City (2015) av Twin Pines Mall

Mindre enn 1000 plays på spotify? Tuller du med meg?(Red. låta dazzle har nå over 1000. WOHO!) Ikke det at man skal bli så opptatt av antall avspillinger på strømmetjenester, men det er likevel utrolig merkelig. Spør du meg så har Twin Pines Mall gitt ut en av de feteste rockeplatene de siste årene i Norge, og fikk de noe oppmerksomhet for det? Minimalt. Det kan ha sammenheng med at bandmedlemmene har hatt andre større bandprosjekter på gang, men jeg skulle gjerne ønske at dette var hovedprosjeket. Når det er sagt, så har de vært veldig produktive, og du kan kose deg med flere album og singler. Solar Wind City er en spennende miks av hardcore, rock og grønsj, noe som er en våt drøm for meg. – det beste fra alle verdener! De klarer å kombinere energisk og rytmisk materiale, med melodier som fenger. Det er ikke ofte en låt i denne sjangeren kan få meg til å grine, men det gjorde jeg faktisk da jeg hørte singelen ”We are the lonely choir” fra 2016. Den er for øvrig ikke på albumet som her skal hedres i denne sammenheng, men det måtte nevnes likevel.

Misty Range cover

Misty Range (2010) av Misty Range

Med sine stakkarslige 39 likes på facebook, er det godt å se at denne platen i alle fall har blitt hørt litt mer på strømmetjenestene. Denne platen står veldig høyt på min liste over favorittalbum gjennom tidene, og kan vel sies å være soundtracket for studielivet mitt i 20-årene. Den gikk på anlegget flere ganger i uka gjennom disse årene, og fremdeles drar jeg den ofte opp og blir aldri lei. Duoen som består av Arve Paulsen (vokal, gitar) og Stig Rennestraum (trommer) spiller deilig fuzzete psykedelisk rock, som gir assosiasjoner til røykfylte puber på 70-tallet, der gitaren står for mye av det melodiske bæreverket i låtene. Og de klarer søren meg å få meg til å synge med, selv om musikken er pakka inn i et tykt røykteppe.

17835222_1347516831973552_8354224532265106641_o

 The Vault (2017) av Iris Waves

Det er mange år siden jeg ble oppmerksom på Iris Waves, da jeg tilfeldigvis hørte henne på en festival i 2008 og hørte EPn ”The Non Exclusive EP” som ble gitt ut samme året. Gleden var stor da det endelig kom et album i fjor, og jeg ble ikke skuffa. Albumet bærer et høyt nivå, både når det gjelder produksjon og musikalitet. Den ble spilt inn i Ohio med produsentene Caleb Groh og Chad Wahlbrink, som virkelig gjorde en fantastisk jobb med å balansere den unike skjøre vokalen i et fengende elektronisk pop-landskap. En favoritt på platen er for meg ”Moonlight City” som hører hjemme på en sen sommernatt, der man sitter ute på verandaen og tenker at alt kommer til å ordne seg (helt til man våkner dagen etter, og skjønner at alt ikke ordnet seg likevel).

12046815_10152988373341829_8756829696915722551_n

Red Skin Melts (2015) av Syndrom

Men altså, herlighet for en deilig plate! Syndrom leverer en fullengder med tung og dyster rock, som på grunn av en seig-punkete vokal kan gå inn under sjangeren sludge. Det er flere høydepunkt på platen, men ”Black Temple” står som en favoritt for meg. Jeg aner ikke hva låten handler om, men jeg ser for meg en gjeng møkkete grimme folk  (aka den sotete gjengen i Twin Peaks anno 2017) som står og hakker ut et stort tempel i et fjell, der man skal tilbe noe uhyggelig. Det er svart, det er slitsomt, det er rytmisk, og det graver seg inn i sjela. Dessverre spiller ikke dette bandet noe særlig live, og jobber mer i kulissene for andre band, men kom igjen a gutta: opp på scenen og spill!

a4193487541_10

Love is just a phase (2017) av Commonplace

Jeg har hørt det bli sagt at den musikken du finner som barn, har du en forkjærlighet for  resten av livet. På midten av 90-tallet oppdaget jeg band som Smashing Pumpkins, The Cranberries, Silverchair, Nirvana, The Cure og mange flere, og var dermed solgt og betalt til alt som lukter av grønsj/post-punk. Denne musikken er fremdeles med meg i dag, og Commonplace kommer med en plate som hedrer alt som er bra med denne sjangeren. Dette er likevel ikke et band som rir på nostalgien, men som lager autentisk og pulserende låtmateriale med sitt eget håndavtrykk. Gitarelementene er fantastiske, vokalen er rå og ærlig, og trommer og bass får plass til å fargelegge med fills og synkoper. To instrumentalspor ”Affære I” og Affære II”, bryter opp og gjør platen enda mer attraktiv for helhetlig gjennomlytting (hurra for albumformat!) Tommel opp!

 

Continue Reading

Hverdagen klør!

18423818_1960312344199072_2507375673687283711_n

Foto: Kamilla Kvamme

Folkehelsa har slippi ny singel i dag. Det er jo digg.

Låta har visst ligget og ruga et par år, men nå har de endelig fått fått muligheten til å dele den med oss.

Om du ikke har hørt om Folkehelsa før så kan det sies om dem at de «…ulmer i hovedstadens undergrunn, med en punkete holdning og suggererende virkning…» Du kan egentlig høre på navnet hva slags band det er; de har blant annet fele med vreng(åpenbart), og samfunnskritiske tekster på norsk.

«Hverdagen klør» handler om det å bli så oppslukt av sin egen navlebeskuelse at man mister grepet. Låta bygger seg rundt enkle riff som går på repeat, men har masse fine variasjoner og overraskelser, og ender i et sykt kult folkpunkriff(premiere på ord?) som jeg nesten kunne ønske strakk seg ut enda lenger. Jaja, nok prat. Hør på låta her:

Det blir forresten slippkonsert på MIR den 23. august

Continue Reading

Shame on me!

youth_presse

Youth slapp forrige uke singelen «Shame on me» .

Sjekk den ut, den er ganske deilig.

Youth er Helene Svaland(også kjent fra Ponette). Bandet som tidligere bestod av to faste medlemmer relanseres denne våren med låten «Shame On Me».

Debutsingelen «All Night» høstet gode tilbakemeldinger og ble blant annet ukas urørt, listet på NRK P3 og plassert i sesong to av serien «Unge lovende». Dette resulterte i opptredener på blant annet Slottsfjell og Canal Street i fjor sommer.

Inspirert av store drømmer, harde kvelder på dansegulvet, samt artister som Tove Lo og Robyn, er youth et avtrykk av artistens egen nåtid.

Continue Reading

Deilig punkehit fra Despereaux

18222136_997390197072293_7190018239850513386_n

Siden jeg hørte disse gutta for første gang for to år siden har jeg vært blodfan!

Despereaux er tjuesøttens representater for sjangeren som er grunnen til at jeg starta å spille selv, og med The Fighter går de tilbake til punkens røtter og viser at de har referansene på plass.

Sjekk ut The Fighter her:

Continue Reading

Over the Trees – From the Sidewalk

17971976_1280897848654081_3619801327549843319_o

Endelig er det her!

Over the Trees har endelig sluppet debutplata si, og den er søren meg deilig.

Som de selv sa i et intervju hos P3 tidligere i uken så har det vært en treig fødsel. Nesten fire år har de brukt på plata.

Hvis du har fulgt med på Over the Trees så legger du fort merke til at du har hørt mange av låtene allerede. De har nemlig sluppet hele 6 av 10 låter som singler.

Men som alle vet er ingenting bedre enn albumformatet, og nå får vi høre låtene i den rekkefølgen og i helheten som var tiltenkt, med blant annet en utvidet utgave av låta Things.

Så ta på deg solbrillene, øreproppene og kom deg ut i parken og nyt ettermiddagen med denne perlen av en plate!

Husk også å dra på slippkonsert på Parkteatret den 26. mai!

 

Anbefaler også denne fete livevideoen:

Continue Reading

Unnveig Aas – Old Soul

17492477_1293288574095159_2993922417792617854_o

Foto: Marius Viken

Unnveig Aas slapp i dag sitt debutalbum Old Soul.

Hun spiller releasekonsert i kveld på John Dee. Med seg som support har hun tidligere Team Me-medlem Uno Møller

Albumet er en samling av hva jeg vil kalle country-ballader, og plata har et jevnt humør gjennom hele. Unnveig lager fine låter, og er god på tekst. Personlig savner jeg kanskje litt mer trøkk til tider, men det handler nok mer om meg.

Plata er godt produsert og bærer preg av et røddig stykke arbeid. Bør sjekkes ut.

Continue Reading

As he said

Foto: Leikny Havik Skjærseth

Foto: Leikny Havik Skjærseth

Trondheimsbandet As he said slapp i går EPen Cobblestones.

Musikken er behagelig å høre på, med gode melodier og spennende vendinger. Selv om soundet jevnt over er ganske nede, har de et driv som gjør at det aldri blir lei av å høre på. Bandet har en klassisk besetning med trommer, bass, gitar og keys. Likevel er de veldig kreative i bruken av nye elementer, om det så er en spennende synth-lyd eller en kjempeklanga elektronisk skarp. Man skulle tro at denne musikken fort kunne blitt litt pompøs, men det er den ikke i det hele tatt. De klarer på en utrolig smakfull måte å holde beina på jorden hele veien, noe jeg synes er veldig deilig.

Selv sider de at «As he said er basert på en kontrast: soundet er storslått og drømmende, men tekstene er sårbare og intime. Fire musikere med forskjellig bakgrunn har møttes i et musikalsk verksted der alt er lov, og alle har fått fargelagt prosjektet på sin måte. Resultatet er et band som blander industrielle synther, skranglete gitarer, organiske beats og usminka vokal.»

Hør den her:

Spotify – http://spoti.fi/2mNYTXy
TIDAL – http://bit.ly/2mshojs
iTunes – http://apple.co/2m9x9t9

Continue Reading

Svalestup med ny låt! Sommeren kom jaggu tidlig i år!

Svalestup_TøriGjendal01

Foto: Tøri Gjendal

Svalestup er en energisk trio som leverer det de selv omtaler som noe i skjæringspunktet mellom pop, indie og garagerock. Onsdag 22. februar slapp de singelen «Alt du treng», som visstnok er en hyllest til alle de tingene man aldri klarer å gi fullstendig slipp på.

Hvorfor er det deilig musikk?

Vi mener at bandet og denne låta besitter mye av det som er fraværende i dagens norske popbransje: gode tekster, velklingende pophooks du husker, og en spilleglede og formidlingsvilje som skinner gjennom i musikken. Dette er soundtracket til sommeren du hadde gledet deg til, den der du sykler gjennom sentrum på vei til badestranda eller sleiker softis på brygga.

Musikalsk minner det kanskje litt om britisk poprock fra slutten av 00-tallet, passe trashy og med mye bra gitar, eller som en slags nedstrippa avlegger av The Killers (uten all synthen). Vokalist-gitarist Sigve Kvitvik synger skikkelig bra på sin Svolvær-dialekt, mens bassist Ola Christoffersen riffer sløyt på bassen. Trommene trakteres av Sverre Grønvold Bøe, kanskje kjent fra band som Wild Fauna og Killer Kid Mozart, som krydrer låta med både brekkasje og finurlige rytmevalg.

Vi anbefaler Svalestup på det varmeste, og du? Tilfeldigvis spiller de på Tilt torsdag 2. mars. De kan også oppleves på Parkteateret søndag 2. april.

P.S. Få også med deg Svalestups forrige singel, «Kjærlighet og tvil». Den er minst like bra!

 

Continue Reading
1 2 3 8