Punkrock-nostalgi!!! Hør ny låt fra Taking Names!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Av Kamilla Kvamme

Det kommer mye god musikk fra byen mellom de syv fjell, og Taking Names (tidl. Fasit) er et friskt pust til den norske rockescenen med sin energiske rett-frem-punk. Med tydelige musikalske referanser fra band som Blink 182, Jimmy Eat World og Paramore – ble poppunkbandet dannet i 2015. Bak seg har de flere P3-listinger, de var en av finalistene i Urørtfinalen 2016 – og flere internasjonale musikkmagasiner har fått øynene opp for dem. Nå er de endelig ute med en ny singel.

«Bad Veins» er en energisk låt med rå og ærlige tekster og fengende melodier som jeg ser for meg vil få en del rotasjon på radio fremover.

Taking Names spiller på Fru Lundgren i Trondheim 11. mai og på Revolver i Oslo 12. mai.

Continue Reading

6 norske album som har fått for lite oppmerksomhet

a3652971606_10
Av Tåran Reindal

Det er mye bra musikk der ute i Norges land, og det kan fort bli så mye at trærne forsvinner i skogen (eller hvordan var det igjen?).

Flere ting kan være avgjørende for at band får oppmerksomhet og avspillinger ved en utgivelse. Det kan være om man har gode promotører, nettverk i bransjen, timing for utgivelse, hva som er trendy om dagen, om man får gode spillejobber (og faktisk spiller live) eller rene tilfeldigheter som avgjør om en god plate blir plukket opp. Det skjer stadig vekk at noen gir ut en skikkelig bra plate, uten at folk får det med seg. Flere av mine absolutte favorittalbum som jeg hører på igjen og igjen, er av norske artister og band som fikk ganske lite oppmerksomhet for sine utgivelser. Det er ikke godt å si hvorfor det ble sånn, men det gjør faktisk litt vondt å tenke på at folk ikke har fått med seg denne musikken som (jeg mener) det virkelig er verdt å høre på.

Her er 6 norske album som jeg elsker og mener har fått for lite oppmerksomhet:

 Pyke-Detox

Detox (2016) av Pyke

Denne platen har gått på repeat hos meg det siste året. Stikkordet for min kjærlighet er: harmonier! Wow, for noen melodier! Pyke har en sjelden evne til å kombinere det store og pompøse, med det nakne og enkle lydbildet. Denne platen må ha krevd enormt mye av paret som står bak, både når det gjelder sjelelig utlevering og arrangementene som er utrolig intense og sterke. Jeg har en stor forkjærlighet for sjangre som post-rock og indie, og dette er en herlig kombinasjon. Det er nesten helt umulig å velge seg ut en favorittlåt, for hver låt har et unikt budskap som er like sjelevrengende. Dette kommer til å stå som et av mine favorittalbum i lang tid, for det er så vakkert. Virkelig vakkert.

a3652971606_10

 Solar Wind City (2015) av Twin Pines Mall

Mindre enn 1000 plays på spotify? Tuller du med meg?(Red. låta dazzle har nå over 1000. WOHO!) Ikke det at man skal bli så opptatt av antall avspillinger på strømmetjenester, men det er likevel utrolig merkelig. Spør du meg så har Twin Pines Mall gitt ut en av de feteste rockeplatene de siste årene i Norge, og fikk de noe oppmerksomhet for det? Minimalt. Det kan ha sammenheng med at bandmedlemmene har hatt andre større bandprosjekter på gang, men jeg skulle gjerne ønske at dette var hovedprosjeket. Når det er sagt, så har de vært veldig produktive, og du kan kose deg med flere album og singler. Solar Wind City er en spennende miks av hardcore, rock og grønsj, noe som er en våt drøm for meg. – det beste fra alle verdener! De klarer å kombinere energisk og rytmisk materiale, med melodier som fenger. Det er ikke ofte en låt i denne sjangeren kan få meg til å grine, men det gjorde jeg faktisk da jeg hørte singelen ”We are the lonely choir” fra 2016. Den er for øvrig ikke på albumet som her skal hedres i denne sammenheng, men det måtte nevnes likevel.

Misty Range cover

Misty Range (2010) av Misty Range

Med sine stakkarslige 39 likes på facebook, er det godt å se at denne platen i alle fall har blitt hørt litt mer på strømmetjenestene. Denne platen står veldig høyt på min liste over favorittalbum gjennom tidene, og kan vel sies å være soundtracket for studielivet mitt i 20-årene. Den gikk på anlegget flere ganger i uka gjennom disse årene, og fremdeles drar jeg den ofte opp og blir aldri lei. Duoen som består av Arve Paulsen (vokal, gitar) og Stig Rennestraum (trommer) spiller deilig fuzzete psykedelisk rock, som gir assosiasjoner til røykfylte puber på 70-tallet, der gitaren står for mye av det melodiske bæreverket i låtene. Og de klarer søren meg å få meg til å synge med, selv om musikken er pakka inn i et tykt røykteppe.

17835222_1347516831973552_8354224532265106641_o

 The Vault (2017) av Iris Waves

Det er mange år siden jeg ble oppmerksom på Iris Waves, da jeg tilfeldigvis hørte henne på en festival i 2008 og hørte EPn ”The Non Exclusive EP” som ble gitt ut samme året. Gleden var stor da det endelig kom et album i fjor, og jeg ble ikke skuffa. Albumet bærer et høyt nivå, både når det gjelder produksjon og musikalitet. Den ble spilt inn i Ohio med produsentene Caleb Groh og Chad Wahlbrink, som virkelig gjorde en fantastisk jobb med å balansere den unike skjøre vokalen i et fengende elektronisk pop-landskap. En favoritt på platen er for meg ”Moonlight City” som hører hjemme på en sen sommernatt, der man sitter ute på verandaen og tenker at alt kommer til å ordne seg (helt til man våkner dagen etter, og skjønner at alt ikke ordnet seg likevel).

12046815_10152988373341829_8756829696915722551_n

Red Skin Melts (2015) av Syndrom

Men altså, herlighet for en deilig plate! Syndrom leverer en fullengder med tung og dyster rock, som på grunn av en seig-punkete vokal kan gå inn under sjangeren sludge. Det er flere høydepunkt på platen, men ”Black Temple” står som en favoritt for meg. Jeg aner ikke hva låten handler om, men jeg ser for meg en gjeng møkkete grimme folk  (aka den sotete gjengen i Twin Peaks anno 2017) som står og hakker ut et stort tempel i et fjell, der man skal tilbe noe uhyggelig. Det er svart, det er slitsomt, det er rytmisk, og det graver seg inn i sjela. Dessverre spiller ikke dette bandet noe særlig live, og jobber mer i kulissene for andre band, men kom igjen a gutta: opp på scenen og spill!

a4193487541_10

Love is just a phase (2017) av Commonplace

Jeg har hørt det bli sagt at den musikken du finner som barn, har du en forkjærlighet for  resten av livet. På midten av 90-tallet oppdaget jeg band som Smashing Pumpkins, The Cranberries, Silverchair, Nirvana, The Cure og mange flere, og var dermed solgt og betalt til alt som lukter av grønsj/post-punk. Denne musikken er fremdeles med meg i dag, og Commonplace kommer med en plate som hedrer alt som er bra med denne sjangeren. Dette er likevel ikke et band som rir på nostalgien, men som lager autentisk og pulserende låtmateriale med sitt eget håndavtrykk. Gitarelementene er fantastiske, vokalen er rå og ærlig, og trommer og bass får plass til å fargelegge med fills og synkoper. To instrumentalspor ”Affære I” og Affære II”, bryter opp og gjør platen enda mer attraktiv for helhetlig gjennomlytting (hurra for albumformat!) Tommel opp!

 

Continue Reading